Jan Dalchow har sammen med GWD Production laget amanda- og gullrute-nominerte "Jeg elsker hvem jeg vil", gullrute-vinner "BE - skitne, syndige meg" og kortfilmen "Fremragende timer". Og han har sammen med Trond Winterkjær laget dokumentaren "100% menneske". Senest har han produsert Line Halvorsens "USA mot Al-Arian" og "Å leve uten penger".

Flere av Dalchows tidligere produksjoner har satt fokus på homofile og lesbiskes levekår. Siden 1996 da han debuterte med "Jeg elsker hvem jeg vil" har holdingene til homofile i Norge tilsynelatende endret seg i positiv retning. Men det er et stykke igjen.

Grupper som "faller utenfor" er et kjært tema for Dalchow, som selv har følt på kroppen hva det innebærer å "være annerledes".

- Å tilpasse seg majoriteten er en smertefull opplevelse. I en alder av snart 44 år begynner jeg å våge være meg selv fullt ut – det er i seneste laget. At livet er kort har i de siste årene gått opp for meg. Om vi i tidlig alder kunne slutte å spille teater for hverandre ville verden vært et bedre sted å være. Jeg elsker mennesker som er seg selv. For de fleste krever det enormt mot for å komme dit. Deres største hinder er folk flest, de som kjemper med nebb og klør for å være ”normale”. Hos dem er alle ærlige sjeler en provokasjon og trussel mot deres ”normalitet”.

For deg som vil vite mer
 
Spiren til mitt ønske om å nå et publikum begynte å vokse med nærradioetableringen på 80- tallet. Som tenåring var veien fra media i valgfag på ungdomsskolen til radiostudio i radikalernes Kulturradioen kort. Men jeg var for ung til å forstå poenget med en idealistisk drevet radiostasjon som formidlet kultur. Jeg hadde hørt hvordan man lagde radio i England og USA. Kultur forsto jeg ikke. Gøy skulle det være. Ikke seriøst og kjedelig. Det ble det  jo heller ikke penger av. Endelig noe å kjempe for, den store kampsaken sto klart for meg. Jeg ville ha lov til å sende reklame på radio. Retten til å være kommers. Kulturradioen ble Radio 1. Radio 1 ble penger - og mitt liv i over 10 år.
 
Siden gikk veien til Filmteknikk som klipper og TVNorge som promotionsjef. For så endelig å kunne stå på egne ben gjennom etableringen av GWD production sammen med Ivan Gasparini og Trond Winterkjær.

GWD productions tid er nå forbi. Ivan Gasparini har sammen med nye partnere dannet produksjonsselskapet ScreenQuest, Trond Winterkjær fortsetter som frilanser med regi, klipp og produksjonsledelse og jeg har nettopp skapt min egen verden for å kunne gå videre i en enda mer selvbestemt retning.
 

GWDs første film ”Jeg elsker hvem jeg vil” var til stor hjelp for mange mennesker inkludert meg selv. Dokumentaren om unge homofile og lesbiske var min måte å behandle egen smerte, og min måte å si fra på. Erfaringen fra filmens møte med publikum gjorde at jeg for første gang i mitt liv virkelig forsto konsekvensene av likegyldighet og fortielse. Tilbakemeldingene og historiene til publikum var sterkere enn filmen. En av disse historiene var om Bjørn Erik Andersen som forsvant 20 oktober 1992. Han var kristen og homofil. Bjørn Eriks historie ble film, ”BE – skitne, syndige meg”. Da forsto mange.

Kampsaken fra 80-tallet, retten til å sende radioreklame, er for lengst lagt død. Sammen med Kulturradioen og dens slagord; For deg som vil vite mer. Jeg forstår det nå. Jeg har forstått at det er viktigere saker å kjempe for enn radioreklame. Først og fremst kampen for å ”få lov” til å være den man er. Retten til å være seg selv 100%. Uten frykt og uten skam.
 
 
Jan Dalchow
Juni 2002

Dalchows verden vil gjennom filmer prøve å hjelpe publikum til å se menneskers forskjellige verdener med åpne øyne. Slik den unge gutten i Preben Holsts bilde ser ”sin verden”, slik burde vi også se hans verden. Om ikke annet prøve.

Jan Dalchow er medlem i: