"JEG ELSKER
HVEM JEG VIL"
Bakgrunn for
produksjon av filmen.
HOVEDSIDE
Ideen
om å produsere en dokumentarfilm om unge lesbiske og homofile tok form sommeren
1994 da jeg i en alder av 25 år for første gang kom i kontakt med det
organiserte homsemiljøet for ungdom i Oslo (Ungdomsgruppa/LLH-Oslo). Jeg var da
selv i slutten av min "komme ut fase". Det å se dette åpne miljøet
med ungdom helt ned i 15 års alderen som kunne leve ut sine følelser uten frykt
for å bli mobbet eller ikke akseptert gjorde meg både glad og trist. Glad for å
se hvor godt disse ungdommene hadde det med seg selv, trist for at jeg ikke kom
i kontakt med et slikt miljø da jeg var tenåring. Det å bli spart for de
lidelser det medfører å skjule sin seksuelle legning vil gjøre livet svært mye
enklere for mange unge som har nok med de vanlige tenåringsproblemene. Som vi
vet har ungdom til og med tatt sitt eget liv i frustrasjonen over ikke å kunne
leve ut sin homofile legning.
Dessverre er homofile i stor grad en usyneliggjort gruppe blant dagens ungdom.
Vi ser gang på gang eksempler på at homofile ikke blir "tatt med i
beregningen" i miljøer og via kanaler hvor det burde vært en selvfølge.
Skolen (L`97), barne og ungdomsprogrammer i radio og TV, fritidsklubber,
idrettslag, speideren, kirken, ungdomsmagasiner, organisasjoner, osv.
Når det gjelder skolen er det grunnleggende viktig at homofili blir naturlig
integrert i fag og emner som har med samliv og relasjoner mellom mennesker og
gjøre. Samtidig er det viktig at skolen er med på å gi unge lesbiske og
homofile et identitesgrunnlag, og at de kan vokse opp i trygge og opplyste
omgivelser. (LLH, 1995).
Hvis homofili hadde blitt satt på dagsorden i mange av de tidligere nevnte, og
andre miljøer, ville nok mange som er negative til homofile i dag endret sine
holdninger, og de homofile selv kunne følt seg inkludert i samfunnet. Det er
forferdelig viktig at ungdomsmiljøer, og andre som retter seg mot unge, klart
signaliserer at det å være homofil er helt "ok".
"Jeg er homofil, mamma og pappa. Men det er for tøft". Ordene er
hentet fra et brev Kai Rune Skum (20 år) skrev til sine foreldre rett før han
begikk selvmord 6. august 1994. I brevet skriver han videre at han frykter alle
vil vende ham ryggen om de får vite at han er homofil, og at ingen vil være
glad i ham lenger (Dagbladet, 15.8.1995).
En undersøkelse fra USA (Hunter, 1992) viser at 34% av unge homofile menn som
ble utsatt for vold som følge av deres seksuelle orientering hadde forsøkt å
begå selvmord. 44% av de spurte hadde selvmordstanker. Det er uklart om
selvmordsforsøk var like vanlig blant unge homofile menn som ikke hadde vært
offer for vold, som blant dem som hadde vært utsatt.
Undersøkelsen fra New York State Governor`s Task Force on Bias-Related Violence
(ref: Hunter, 1992) viste at konsekvensen av trusler og vold, var at homofile
og lesbiske, i større grad enn andre elever, skulket, sluttet på skolen,
utviklet selvmordstanker eller begikk selvmordsforsøk.
Ut fra de undersøkelser som foreligger (New York State Governor`s Task Force on
Bias-Related Violence. ref: Hunter, 1992; Gross, Arund & Adessa. 1988. ref:
Herek, 1989) kan vi anta at mange av de unge homofile som forsøker å begå,
eller begår selvmord, opplever høy grad av homonegativisme, hvor de kan oppleve
å bli verbalt eller fysisk angrepet dersom andre får vite om deres seksuelle
orientering. Vi kan anta at det er en sammenheng mellom utbredelse av
homonegativisme og grad av selvmord(sforsøk) blant unge homofile: Jo mer
fiendtlig et miljø er til homofili, jo mer sannsynlig er det at homofile begår
selvmord(sforsøk).
"Vi har ingen grunn til å tro at tallene er lavere i Norge", sier
psykolog, Asle Offerdal. Offerdal sier videre: "Det er den dagen ungdom
forstår at deres homoseksuelle følelser blir noe vedvarende, at
selvmordstankene først dukker opp". (Dagbladet, Erik Aasheim).
Asle Offerdal har skrevet hovedfagsoppgave i psykologi om selvmord og
selvmordsforsøk blant unge menn (Universitetet i Bergen, høsten, 1995).
I Arnesen & Bratbergs undersøkelse fra 1981 om vold mot homofile og
lesbiske i Oslo, ga informantene utrykk for at det var særlig belastende å bli
utsatt for vold når de befant seg i den videregående skolen. Mobbing fra
medelever og utstøtning fra vennskapskretser i skolen, ble rapportert som særlig
vanskelig å håndtere i den alderen hvor informantene knapt kjente andre
homofile.
Målsetningen for filmen er først og fremst synliggjøring og opplysning. Vi vil
forhåpentligvis med denne filmen kunne være med å bidra til en debatt om
åpenhet rundt homofili i ungdomsmiljøer.
Vi tror også at en slik film vil kunne ha en selvmordsforebyggende effekt.
Intervjuobjektene vil bl.a. snakke om den vanskelige tiden de har vært igjennom
før de valgte å leve åpent. På denne måten vil andre som i dag har det vanskelig
fordi de skjuler sine følelser, ha noen å identifisere seg med, og kanskje se
at åpenhet kan løse mange av deres problemer.
Professor Reidar K.Lie ved Universitetet i Bergen sier: "Det er rimelig å
anta at tiltak som har som mål å skape et positivt billede av unge homser og
lesber vil virke selvmordsforebyggende."
Organisasjonssekretær Ina Therese Toften sier på vegne av Landsforeningen for
Lesbisk og Homofil frigjøring (LLH): "Alle tiltak som kan være med på å
lette homofile/lesbiskes søken etter en trygg identitet vil være
selvmordsforebyggende tiltak i våre øyne"
Psykiater Finn Magnussen understreker at: "Unge mennesker med tanker og
følelser om at de er homofile er en risikogruppe mht. suicid".
Ungdom i dag har nok lettere for å forstå samlivsformer utenom det
"vanlige", tenker nok mange, men det finnes dessverre fremdeles en
stor gruppe ungdommer som er svært negative til en homofil livsstil.
At norske ungdommer kan være negative til homofile ser vi utifra to
undersøkelser foretatt av Hegna og Øya (UngForsk) om holdning til ulike
subgrupper innenfor ungdomsmiljøet. I begge undersøkelser var ungdommene i
alderen 13-19 år. Ideen bak undersøkelsene var at gjennom å la ungdom uttrykke
holdninger til ulike subgrupper, utrykker de samtidig noe om sin egen identitet
(Øya, 1994). Spørsmålet de fikk var formulert p f¯lgende mÂte: "Her er
det ramset opp en rekke ulike grupper av ungdom. Tenk deg at du har en skala
fra en til ti. Hvis du liker gruppen, eller det gruppen driver med, gir du den
mellom 6 og 10 poeng. Du gir den flere poeng desto mer du liker den. Hvis du
derimot ikke liker gruppen, eller det gruppen driver med, gir du den mellom 5
og 1 poeng. Du gir gruppen mindre poeng desto mindre du liker den. Du kan godt
gi samme antall poeng til flere ulike grupper. Dersom du ikke kjenner til,
eller ikke har hørt om gruppen, hopper du over".
Noen av subgruppene som ble nevnt i undersøkelsen, var innvandrerungdom,
homofil ungdom, Blitz-ungdom, militærnektere, naturvernsungdom og
skolestrebere. Hegnas (1995) undersøkelse viste at ungdommene var klart mest
negativ til homofil ungdom, idet hele 70% av guttene på alle alderstrinn ga 1
poeng på spørsmål om de likte homofil ungdom. Blant jentene synker andelen som
ga 1 poeng fra 55% i 7. klasse til 33% på grunnkurs. Tilsammen (blant jenter og
gutter) ga 85% mellom 1-5 poeng. I Øyas (1994) undersøkelse var gjennomsnittet
blant guttene 2 poeng. Blant jentene var gjennomsnittet 3,5. Sammenlignet med
andre subgrupper, viste ogs denne undersøkelsen at guttene var klart mest
negative til homofil ungdom. Jentene var mest negative til husokkupanter (3,4),
ungdom mot innvandring (3,4) og homofil ungdom (3,5).
Ut fra de refererte undersøkelsene kan vi anta at blant ungdom flest er det
oftest en negativ holdning til homofil ungdom. Dett kan gjenspeile at ungdom
har utviklet en negativ holdning til homofili gjennom å vokse opp i et samfunn
som marginaliserer homofile og lesbiske, noe som fører til at homofile og
lesbiske blir en fremmed gruppe. Kanskje kan den utbredt negative holdningen
til homofil ungdom også sees i sammenheng med at ungdom ofte ikke har utviklet
en trygg, indre identitet, og heller ikke fått et avklart forhold til sin
seksualitet. Et tydelig resultat fra undersøkelsen, er at både Øya og Hegna
sine undersøkelser viser at gutter er langt mer negative til homofil ungdom enn
jenter er. Rønnow (1976) har en diskusjon rundt temaet menns frykt for
homoseksualitet, hvor han knytter menns negative holdninger til homofile til at
det i vår kultur er en nær tilknytning mellom maskulinitet og mannlige verdier.
Rønnow viser til at tap av maskulinitet knyttes til kvinnelighet og
homoseksualitet. Kanskje kan dette være noe av årsaken til at gutter er mer
negative til homofili enn jenter ?
Vi tror at en dokumentarfilm med homofile og lesbiske i målgruppens alder som
står frem med sine historier og drømmer om fremtiden vil gi større forståelse
og aksept.
Skal vi stole på disse tallene og uttalelsene kan vi konkludere raskt med at
norsk ungdom trenger mer informasjon om homofile og lesbiske. Informasjon som
kanskje kan forandre de heterofiles holdninger til sine medmennesker, og gi de
homofile - homofile forbilder på sin egen alder. Vårt ønske er å vise ungdommen
at det faktisk er mulig å leve som den man er.
Med vennlig hilsen
Produsent